^{Av Ulf Andenæs, tidligere avdelingsleder, utenrikskorrespondent og reporter i Aftenposten. Historiker med utdannelse fra Oslo og Oxford.}

Forfatteren, Tormod Torfæus, skrev på latin fordi han ville sikre at Norges historie skulle kunne «leses over hele verden». For å oppnå det samme i dag ville en forsker valgt engelsk. Da hans livsverk ble utgitt i 1711, var latin språket blant de lærde som nådde over landegrensene. Ikke kunne Torfæus vite at dette en dag skulle bli veien til glemsel. I de siste hunder årene har bare en håndfull latinspesialister kunnet lese ham.

«Et litterært Osebergskip»
Omsider, tre århundrer senere, er verket oversatt til norsk, i sin helhet. Det er som om døren til et hemmelig rom har åpnet seg. Et løft som dette var så tungt at det nær kunne ha blitt over evne.
– Vi har brakt til syne et litterært Osebergskip, sa historieprofessor Torgrim Titlestad da det første av syv bind Torfæus i norsk oversettelse utkom i 2008.

Hvem i Norge var i stand til – billedlig talt – å grave ut dette Osebergskipet, ved å oversette 4000 sider latin? De få tilstrekkelig latinkyndige som fortsatt fantes i landet ble hentet inn til dugnad, men det monnet ikke nok.

Latinere hyret fra England
– Antagelig var det fem personer i hele Norge som kunne nok latin til å oversette Torfæus-verket til norsk, og de var stort sett travelt opptatt med annet arbeid. Det sa Torgrim Titlestad da han som hovedredaktør nylig la frem det fullførte verk på Nasjonalbiblioteket i nævær av H.M. Kong Harald, seks år etter at han hadde presentert det første bindet.

Det endte med at latinere ble hyret inn fra England, hvor den klassiske tradisjon står langt sterkere enn hos oss. Der har de oversatt det meste av Torfæus til engelsk, og i neste omgang har oversettere her hjemme bragt det videre til norsk. Bare en mindre del er oversatt direkte til norsk av latinkyndige nordmenn.

En slik metode – å oversette gjennom et tredje språk – er kjent for å være en risikabel nødløsning, fordi ordenes mening kan bli forskjøvet underveis, nærmest som når man leker hviskeleken. En gruppe latinkonsulenter med professor Egil Kraggerud i spissen tok derfor på seg jobben med kvalitetskontroll av oversettelsen.

Den komplette historien
Tormod Torfæus hadde som mål å skrive den komplette historien om Norge før dansketiden – Historia Rerum Norvegicarum. Som en av rikets lærdeste menn hadde han samlet datidens viten om Norges fortid – fra Snorre til ættesagaer, krøniker, skinnbrev, håndskrifter, gamle dokumenter av ulike slag og nabolandenes historieverker.

Han første beretningen fra de eldste tider frem til barnekongen Olav IV Håkonssons død i 1387, da kongens mor, unionsdronningen Margrete, tok hånd om styret også i navnet. Der satte Torfæus sluttstrek, vel vitende om at den nær ukjente skikkelsen på tronen som da gikk bort i en alder av 17 år, markerte slutten på det gamle norske kongedømmet og samtidig innledet mer enn fire århundrer i union med danskene.

Torfæus ville vise at Norge var et gammelt rike med en betydningsfull historie. Han inspirerte fedrene på Eidsvoll i 1814, for de velutdannede blant dem kunne lese ham på latin. Det var senere, etter hvert som det gikk nedover med latinkunnskapen, at hans innflytelse forsvant.

Berget av islendinger
Tormod Torfæus tilhørte en lang rekke av navngjetne islendinger som sørget for at Norges historie ble nedskrevet.

Fra de eldste tider har nordmennene vært så dårlige til å ta vare på sin historie at islendinger måtte berge den. Uten deres bidrag ville vi stått på temmelig bar bakke. Slik var det gjennom mange århundrer, fra vikingtiden frem til Torfæus og den enda mer berømte Arni Magnusson på 1700-tallet som etterlot seg en praktfull samling av håndskrifter og kilder.

Flammenes rov
En mengde av de gamle islandske og norske håndskriftene ble flammenes rov under en katastrofebrann på Universitetsbiblioteket i København i 1728. Takket være Torfæus ble innholdet fra dyrebare historiske kilder berget, fordi han hadde fått laget kopier av dem.

Det er gitt mange forklaringer på at islendingene verdsatte den historiske fortellerkunsten så høyt. For dem som hadde utvandret fra Norge til et nytt land, var det viktig å holde rede på sin herkomst og sin slekt. Sagaer ble en islandsk eksportvare. Skaldene og sagafortellerne reiste over til de norske høvdinger og konger for å gå i deres tjeneste. Hos dem kunne de leve over vinteren på en bra saga.

Opprinnelig hadde nordmenn og islendinger felles språk, helt siden norske landnåmsmenn hadde bygd det islandske samfunnet i vikingtiden. Nordmennene hadde glemt det gamle språket, mens islendingene hadde tatt vare på det. Islandske historikere forteller at de kan lese sagaene i sin opprinnelige form den dag i dag. Utenom et antall nye ord er ikke forskjellen fra dagens islandsk for stor.

PÃ¥ konkursens rand
Det hadde lenge sett bortimot håpløst ut å skaffe nok midler til å utgi verket på norsk, forteller professor Titlestad.

Den som hadde mye av æren for at arbeidet ble drevet fremover var en ildsjel fra de norske hjemtraktene til Torfæus. Sigurd Aase var forretningsmann fra Haugesund med lidenskap for  historie og ukuelig pÃ¥gangsmot. Han har ogsÃ¥ finansiert byggingen av det rekonstruerte vikingskipet Harald HÃ¥rfagre. En stiftelse for Torfæus ble opprettet. Uten at en sponsor som Aase brant for saken ville mÃ¥let vært vanskelig Ã¥ nÃ¥.

–Flere ganger var vi nær konkurs, og Aase satte inn sine egne penger, påpeker Titlestad. En rekke andre givere sluttet seg til, med Fritt Ord i spissen.

Myter og fakta
Tormod Torfæus og hans verk er blitt omtalt som det glemte bindeleddet mellom middelalderens sagaskrivere og moderne norsk historieforskning.

Som vår tids forskere gjør han nøye rede for kilder og metode, og han gir til kjenne kritiske synspunkter på det som blir formidlet. Som historieforteller følger han samtidig sin tids skikk: Han starter med mytologien, sagnfigurene og kjempene, fabelskikkelsene og heltene som faktisk ble en del av inspirasjonen for Tolkiens og J.K. Rowlings verden, før han gradvis fører leserne inn i den dokumentariske historie. Så fører han beretningen om Norge fremover, konge for konge, bind for bind.

Han gjengir mytene og beretningene om trolldom og hekseri, men tar sine forbehold: «Dette er slik beretningen lyder, men jeg kan ikke bekrefte den.» Blant de lærde tilhørte Torfæus siste generasjon før opplysningstiden, da de mytologiske innslag i historien ble kassert for godt.

Et medtatt kongerike
Som en innføring for leseren har Torfæus også gitt plass for en geografisk beskrivelse av Norge. Den gir innblikk i hvordan landet tok seg ut sett med datidens øyne. Gjennomgangstonen anno 1711 er at Norge er et rike som har sett bedre dager, men som fortjener å vinne fremgang igjen, tatt i betrakning sin store fortid.

Han skriver at «den mest blomstrende byen i hele det norske riket», Bergen, «har før i tiden vært mye større enn nå til dags, i likhet med de øvrige byene» i landet. På nytt dukker forestillingen opp om at Norge er et rike det har gått nedover med.

RÃ¥skinn fra Telemark
Blant datidens landsmenn er det særlig stribukkene fra det indre av Telemark som får sitt pass påskrevet: «De er onde, ugudelige, harde, ville og opprørske i større grad enn alle innbyggerne i dette landet. For også i gamle dager hadde de stor glede av å drepe biskoper, prester og kongemaktens øvrighetspersoner.»

Dette var en tid som var underlagt eneveldets sensur. Torfæus tar sine forholdsregler ved å legge inn en nesegrus hyllest til kong Frederik 4. Han kvier seg likevel ikke for å la beretningen være gjennomsyret av norsk patriotisme, enkelte steder klart på bekostning av danskene. Norgeshistorien til Torfæus fortalte ikke bare om svunne tider. Den er samtidig et vitnesbyrd om tenkemåten på hans tid.

FAKTA: TORMOD TORFÆUS

- 1636: Født på Island som sønn av sysselmann Torfi Erlendsson.

- 1667: Eksamen i teologi, København-universitetet.

- 1660: Ansatt ved hoffet som oversetter av sagatekster.

- 1662: Samler på håndskrifter på Island.

- 1665: Bosetter seg på Karmøy.

- 1667: Kongelig arkivar.

- 1672: Dømt og benådet som drapsmann.

- 1682: Kongelig norsk historiograf.

- 1711: Utgir verket om Norges historie.

- 1719: Død på Karmøy.

Bøkene:

- Tormod Torfæus: Norges historie, 7 bind.

- Originalens tittel: Historia Rerum Norvegicarum, 1711

- Hovedredaktør: Torgrim Titlestad

- Utgivere: Eide forlag og Vigmorstad og Bjørke

Benådet av kongen etter drapsdom
Tormod Torfæus – Tormodur Torfason – kom fra en fremstående familie på Engøy ved Reykjavik, gikk på latinskole og ble utdannet på universitetet i København. Kongen på den tid, Frederik 3., var selv historieinteressert, og var imponert over den unge islendingens kunnskaper og evner.

Fra kongen fikk Torfæus en rekke lærde oppdrag. Torfæus ble kongelig antikvar. Han hadde også oppdrag for rikets forvaltning i Stavanger, og ble senere utnevnt til kongens «historiographus» for Norge, med oppgave å samle inn historisk kildemateriale om den norrøne fortid. Han giftet seg med en rik enke fra samme kant av landet, Anna Hansdatter på Stangeland, og slo seg ned med henne på gården Stangeland på Karmøy.

Akademiet på øya
Der ble han værende for livet, og gjorde stedet til et lite akademi for historieforskning.
Med noen få medhjelpere drev han en omfattende virksomhet, med støtte fra kongen, som forfatter av en rekke verker knyttet til norsk og nordisk historie, blant disse Orknøyene, Færøyene, Island, Grønland og Vinland. Han var tidlig ute i forskningen om vikingenes oppdagelse av Amerika, søkte å påvise Vinlands beliggenhet med vitenskapelig beregning, og mente at vikingene hadde vært innom Newfoundland, 250 år før Helge Ingstad fikk gjennomslag for denne teorien.

Drapsdømt og benådet
Torfæus var også opptatt med lovsaker, og virket i 1680-81 som advokat i en av de siste trolldomsprosessene i Norge, der han fikk frikjent den titlalte kvinnen fra heksebålet.

At han kunne ta forsvareroppdrag i retten, var forbløffende, sett med ettertidens øyne, for ti år tidligere hadde han selv vært dømt til døden etter å ha drept en annen mann med sin kårde i en væpnet krangel på et vertshus. Det skjedde etter eget utsagn i selvforsvar. Kongen, også denne gang hans beskytter, benådet ham.