17. mai 2014: Gratulerer med dagen!

Publisert 2014-05-17

I samband med grunnlovsjubileet og 17. mai-feiringen ble Torgrim Titlestad invitert til å holde 17. mai-talen i Sola Kulturhus. Titlestad brukte anledningen til å minne publikum om grunnlovens- og demokratiets norrøne røtter. The Happy Viking legger her ut talen i sin helhet. 



I disse dager er den historiske og arkeologiske utforskningen av Hafrsfjord for alvor påbegynt – for å finne spor av Slaget i Hafrsfjord for ca. 1200 år siden. Har så denne letingen noe som helst å gjøre med dagens 200 års jubileum for Eidsvolls-grunnloven av 1814? Ja, fordi Slaget i Hafrsfjord skapte spirene til den norrøne sagalitteraturen, som regnes som et av de fremste trekkene ved verdens kulturarv. Island var det siste folketomme landet i Europa for 1200 år siden, uten egen kultur, og ble fylt opp av flyktende nordmenn som ville ta vare på historien til dem som tapte kampen mot den nye rikskongen, Harald Hårfagre. De ville gjenvinne den friheten de hadde før han la landet under sitt velde. Og de er fylt med dramatiske fortellinger om kampen for frihet i Norge gjennom flere hundre år!

 

Eidsvoll_riksraad_1814


Hva har så denne litteraturen med 200-årsdagen for vår grunnlov, som statsminister Erna Solberg sa i NRK-fjernsynet i dag tidlig: Der vi finner fundamentet for våre norske verdier i dag. Norske verdier kan være så mangt, alt fra hvilken synsvinkel man ser på spørsmålet. Men rent historisk har vi uomtvistelige og dokumenterbare linjer tilbake til 1814, retningslinjer ingen nordmann bør overse:

Da grunnlovsarbeidet var ferdig på Eidvoll den 20. mai 1814, dannet eidsvollsmennene broderring. Hver og en ga sin sidemann en hånd og svor samstemmig, på bakgrunn av den urgamle fortellingen om Norges hellige fjell, ”grunnlovfjellet” Dovres betydning for Norge:


”Enige og troe indtil Dovre falder!”

 

De hadde nå vedtatt det som skulle bli en av verdens eldste grunnlover som uavbrutt har vært i bruk siden 1814 og regnes som verdens mest frihetslige grunnlov fra 1800-tallet. Utover 1800-tallet ble den et forbilde for andre nasjoner i Europa hvor man ønsket en demokratisk utvikling. Siden den gang er det mange i flere land som har undret seg over at denne grunnloven var mulig å få gjennomslag for, siden større europeiske stater på den tid ikke greide å tilkjempe seg en frihetsgrad som nordmennene. Et svar på dette spørsmålet ligger i den rollen frihetsidéer har spilt i Norge i historien før 1814.

 

Selve slagordet om nasjonalt samhold – Enig og tro til Dovre faller – skulle også bli en nasjonal ed som nordmenn har gjentatt gjennom sine senere store nasjonale kriser, som i 1905 ved løsrivningen fra Sverige – og i 1940 ved den tyske invasjonen av Norge. Hvor ligger så røttene til denne nasjonale eden?


Vinternatt 


Går vi tilbake til 1814 og undersøker tankegodset bak grunnloven, oppdager vi at det ikke var samtidens politikk og verdier i fremmede land som avgjorde Eidsvollmennenes fremtidsvisjoner. Grunnlaget for deres tenkning var forankret i Norges gamle historie slik kongesagaene fra 1200-tallet fremstilte den. Eidsvollgrunnlovens far, Christian Magnus Falsen, pekte på den høye graden av frihet nordmenn hadde i sagatiden:

 

Medens Europas Nationer, under Hierarkiets og Lehnsaristokratiets Svøbe, sukkende henslæbende deres Lænker, og tabte alt Nationalværd, medens de, som Dyret, gjordes til Bestanddele af den Jord, de med deres Sved og Graad maatte gjøde, med hvilken de solgtes og kjøbtes som Løsøre, see vi Nordens Sønner saagodtsom ene i Besiddelse af Menneskeret og borgerlig Frihed; og har sand og fornuftig Frihed havt varig Sæde nogetsteds, saa var det i vort Nord.

 

Bak Falsens påstand sto det solid kunnskap om historiens betydning for et folk, formidlet slik gjennom en omfattende doktorgrad om Falsen:

 

[...] grunnlovsstifterne med Falsen i spissen, stilte seg som oppgave å restituere Håkon den godes gullalder, som firehundreårignatten hadde brakt glemsel over. Vår forfatning ble betraktet som gjennomføring av den gamle storhetstids frihet og odelsrett, og det ligger et historisk helhetssyn bak de berømte ord Georg Sverdrup uttalte på Eidsvoll 17. Mai 1814: ”Reist er altsaa inden Norges Enemærker Norges gamle Kongestol, som Adelstener og Sverrer beklædte.” I sin endelige utforming kom grunnloven til å øse av mange kilder; den hadde hentet tanker og impulser fra fransk, engelsk, italiensk og sveitsisk opplysningslitteratur, fra franske revolusjonsidéer og forfatninger i mange land. Men dens spesifikt nasjonale grunnlag, selve idéfundamentet den bygde på, ble skapt av de historisk-romantiske forfatterne og dikterne hvis produksjon utgjorde storparten av den unge Chr. M. Falsens lesning.

 

Kort sagt: Politiske og kulturelle eliter i Norge mente den gangen at sagaene ga de grunnleggendeforbildene for hvordan det nye Norges politiske system skulle formes, supplert med tidens moderne organisatoriske tanker fra den amerikanske og franske revolusjonen. Håkon den godes reformer fra 950, hans frivillige kristningsverk (i motsetning til Olav Tryggvason og Olav Haraldsson) og kimen til et demokratisk system, det urgamle norrøne tingsystemet, ble gjort til fremtidens ideal for Norge.

Bare i Rogaland finnes det 8 slike tingplasser, den eldste med mulig datering før Kristus.

 

I motsetning til 1900-tallet, da en del norske politikere hentet sine forbilder fra Moskva (sosialister og kommunister), Berlin (fascister og nasjonalsosialister), Beijing (maoister), brukte altså ledende eidsvollsmenn på 1800-tallet den norske historien som sitt grunnlag – slik den fremsto i sagaene. De var altså mer progressive enn mange av forrige århundres politiker. Faktum var og er at tingsystemet vårt er det eldste, kontinuerlige systemet for utvikling av demokrati som finnes i verdenssivilisasjonene gjennom tidene, den dag i dag! Og på grunn av den økende historieløsheten i vårt samfunn er det få som i dag er oppmerksomme på dette.

 

Sagainteressen ble imidlertid ikke kun et blaff i grunnlovsåret fra 1814. Den utviklet seg videre utover 1800-tallet og fikk et nytt toppunkt under kampen for norsk selvstendighet før 1905. Derfor bevilget Stortinget en stor sum for å spre en folkeutgave av Snorres Heimskringla i 1899. Ledende stortingsmenn fremhevet den gang at sagaene fremdeles utgjorde et åndelig reservoar av virkningsfulle frihetsidéer i Norge. Folkeutgaven ble kalt ”odelsbrevet paa den selvstendighed, som vi saa gjerne vil have.” I krisetider tyr man til sagaene som grunnlaget for de norske verdiene.

 

Etter hvert ble sagaene folkelesning og en del av folkekulturen, stimulert gjennom skoleverket – med forankring i personnavn, stedsnavn, i ordtak og uttrykk – og i et landskap som stadig er det samme som i sagabeskrivelsene. Sagaene ville aldri fått en slik popularitet hos menigmann i Norge hvis ikke folk flest hadde kjent seg igjen gjennom sagaene. Sagaene utgjorde ikke noe fremmed landskap til tross for sin høye alder.

 

Ved 200-årsjubiléet for grunnloven er det grunn til å tørke støvet av sagaene – og få dem tilbake i skolen og ved våre universiteter. Her ligger et grunnlag for å forstå hvordan demokratiske holdninger utviklet seg allerede  på slutten av 800-tallet i en stadig kamp mot konger som ikke respekterte folkets vilje, basert på tingsystemet som bøndenes, dvs. folkets, motstandsbastion. Gjennom flere hundreårs kamp for folkeviljen siden 872, i nederlag og seier, ble det skapt varige frihetsmentaliteter i Norge allerede i middelalderen. Dette forsto ledende Eidsvollsmenn i 1814, og disse historiske mentalitetene vil alltid være viktige for oss å kjenne.



 

Kommentarer


Tilbake til blogg


Følg Happy Viking

facebook.pngtwitter.pngyoutube.png