VOLUSP OG KOSMOLOGIEN

Publisert 2014-05-05

Artikkelen tar for seg er den norrøne kosmologien slik den fremstår gjennom diktet Voluspå. Artikkelen er et utdrag fra boken Voluspå - Gudinnene og verdens fremtid av Marit Jerstad og Knut Harris. 

På svært mange norske bondegårder står det et tuntre.  I det norrøne verdensbilde er treet ikke bare sentrum, men symbol for hele kosmos.  Navnet på treet er merkelig nok Yggdrasil, som betyr ’den som bærer Ygg’.  Odinsnavnet Ygg betyr den ‘oppjagende’ eller den ‘fryktinngydende’ eller lignende. Drasil betegner hest.


Treet er et interessant symbol som knytter tre nivåer sammen: røttene, stammen og grenene.  Dette gir en vertikal akse og i mange sjamanistiske kulturer er forestillingen om en vertikal verdensakse kjent.  Men et tre har også en horisontal lagdeling: kjernen, veden og barken.  På denne måten, 3x3, innbefatter dette symbolet 9-tallet som er så viktig i den norrøne mytologien.

Vi vil først minne om at vår egen kropp både uttrykker og inneholder vertikalitet.  Mennesker og trær er vertikale skapninger. Innvendig danner luftrøret og lungene et ‘tre’ som står på hodet.  Blodomløpet og nervesystemet danner også tre-former. 


I den kristne tradisjonen er mennesket skapt i Guds bilde, men i den norrøne mytologien er menneskene skapt av konkrete trær: gudene fant to trestammer på stranden, Ask og Embla heter de i Voluspå.  Embla tilsvarer alm, jfr elm på engelsk. I poetisk språkbruk på gammelnorsk kunne ‘ask’ være synonymt med ‘mann’.


Det er interessant å merke seg at husene på en bondegård med tuntreet danner en kjerne, på samme måte som sgård dannet en kjerne i det hedenske mytologiske landskapet.  Den dyrkede marken (innmarken) blir som Midgard, og utmarken ligger som Utgard rundt det hele; slik ble enhver gård en komplett gjentagelse av det kosmiske mønsteret.  Dette er typisk for bosetningen i Norge fra gammelt av, vi gjenfinner det mytiske bildet i bygda. Odelsloven og måten bondegårdene er anlagt på, viser selvstendigheten til norske bønder. I andre land brøt adelseierska-pet etterhvert opp bosetningen, der er det nå vanlig med landsbyer og tettsteder hvor bøndenes jordparseller ligger spredt rundt.  Det egentlige sentrum er da herremannens slott/gods, gjerne omgitt av flere landsbyer.


yggdrasilVerdenstreet hadde tre røtter, den ene roten gikk ned til brønnen Hvergelmir i dødsriket hos Hel, gudinnen som skulle føre hver og en som kom til henne til sitt rette sted.   Den andre roten gikk ned til jotnen Mimirs brønn, og ligger hos rimtussene – dette var en egen klasse av jotner.  Navnet ‘Mimir’ betyr den som husker, altså hukommelse eller minne.  Som de eldste skapningene bar jotnene det største minnet. Odin ofret det ene øyet sitt – han ga øyet i pant – for å få drikke av Mimirs brønn.  Etter dette heter det seg at Mimir hver dag drakk morgenmjøden sin ‘av Odins pant’.  Den tredje roten gikk til Urds brønn – Urd, Verdande og Skuld var ifølge Snorre de tre skjebnegudinnene: Fortiden, Nåtiden og Framtiden. Mellom røttene levde ormer, den mektigste var Nidhogg som gnog på verdenstreets røtter. I siste vers i Voluspå kalles Nidhogg en drage og treskurden på stavkirkene viser en blanding av ormer og drager. 


Det merkelige med plasseringen av Urds brønn, er at den sies å ligge på himmelen; under denne brønnen er Midgard, menneskenes bolig, og hver dag drar æsene til Urds brønn hvor de holder ting.  Der sitter de på sine retterstoler (domsseter eller skjebnestoler) og avsier dommer og bestemmer hva som skal være gjeldende rett.  All den stund vi mennesker er plassert under en av røttene til det kosmiske treet, kan man spørre seg om vi er med på å nære og opprettholde verdenstreet.


Til tingstedet red æsene over regnbuen Bivrost (‘den vibrerende strekningen’), alle så nær som Tor.  Han måtte vade i strie elver for å komme frem.  Det fortelles at Heimdal satt vakt ved Bivrost for å hindre jotnene i å komme over regnbuen til sgård.


I sgard hadde hver av gudene sin egen bolig. Alt hadde navn, både stedene og husene, til og med gryter, sleiver, sitteplasser. I Valhall mottok Odin døde krigere, området het Gladsheim; 


Frigg – kona til Odin – holdt til i Fensal, som betyr myrsalen.  

Frøya bodde i hallen Sessrumne på Folkvang, den andre halvparten av de døde krigerne kom til Frøya i Folkvang.

Soga – en av Odins partnere – bodde i Søkkvabekk.

Tor og Siv holdt til i hallen Bilskirne på Trudvang.  

Njord i Noatun. 

Skade som var en jotun, kona til Njord, datter til Tjatse bodde i Trymheim i Jotunheimen, sin fars bolig.

Forseti, sønn av Nanna og Balder bodde i Glitnir29.  

Idun og Brage i Brunnaker (nevnt i Haustlong-kvadet). 

Heimdal i Himinbjorg, (navnet er flertall, Himmelbergene; Heimdal hadde ni mødre og hører derfor hjemme i alle de ni verdene). 

Frøy i Alvheim. 

Ull, sønnen til Siv (far var ukjent) bodde i Ydalir (barlind-dalene).

Ty, som hadde ofret høyre hånd da Fenrisulven skulle bindes, hadde en kone, men hun nevnes ikke ved navn, det sies heller ikke noe om hvor han bodde. Tys far var den mektige jotnen Hyme, moren antas å være Hymes frille, mens bestemoren var en gygre med 900 hoder. Ty heter i flertall tivar og var et eldgammelt ord for ‘gud/guder’. At Snorre kaller Ty en sønn av Odin, ser vi som et ledd i Snorres typiske forenkling og omdannelse av den norrøne mytologien.


Noen av gudeboligene var dødsriker: Folkvang hos Frøya; Valhall hos Odin; Hel holdt til i Nivelheim; jotunkvinnen/vanegudinnen Rån tok imot de som druknet på havet; å komme velberget fra en sjøreise kunne kalles ‘å vri seg ut av Råns hender’.


Odin,_der_GöttervaterSnorre sier at Odin sendte sine valkyrier for å hente krigere til Valhall – ordet valkyrier betyr ‘den som velger de falne’ – valkyrienes bosted i sgard kalles Vingolf. I Valhall kjempet krigerne hver dag som en trening til den siste kampen i Ragnarok.  Snorre sier imidlertid ingenting om hva som foregikk i Folkvang hos Frøya. Om Rån heter det seg at hun hadde garn som hun brukte til å fange dem som druknet på havet. 


Felles for alle dødsrikene er at de døde er skjult for våre øyne, navnet Hel betyr en tildekning.  På vei til Hel-riket passerte man Gjallarbrua som ledet over elven Gjoll (‘den støyende’), voktet av Modgunn.


Høyere opp i verdenstreet kommer vi inn blant grenene hvor fire store hjorter beitet: Duratro, Dunøyr, Dvalin og Dåin.  Vi blir presentert for et lidende kosmos: Ormene gnager på røttene, hjorter gnager på grenene, på en måte blir det et bilde på liv og død.  Alt fødes, lever og dør, enten det er et menneske eller en planet eller galakser, lidelsen er en del av selve livet, og det står i Edda-diktet Grimnismål at ingen vet hvor meget det kosmiske treet lider – derfor øser de tre nornene Urd, Verdande og Skuld hver dag ‘hvit grus’ over Yggdrasil for å lindre smerten og for å opprettholde kosmos.  Beviset for dette, forteller Snorre, er doggen vi ser i gresset om morgenen.


Som tidliger nevnt er navnet på det kosmiske treet Yggdrasil, Ygg betyr ‘den skrekkelige’, drasil betyr hest. Ygg var et av navnene på Odin. Navnet  Yggdrasil blir derved en kjenning for ‘galge’; Odin hengte seg i verdenstreet, ‘selv gitt til seg selv’, dermed kunne han hente opp runene jfr strofe 138 –141 i Edda-diktet Håvamål.


Voluspå strofe 42 forteller om Eggtér som er vaktmann hos jotnene og som sitter under ‘galgetreet’. Galgetreet kan oppfattes som en kjenning for verdenstreet Yggdrasil. Også i Valhall hos Odins krigere finnes det en utgave av verdenstreet: Lærad. På taket av Valhall står hjorten Eiktyrne og beiter på dette treet. I Volsungasaga møter vi et mytisk epletre i hallen til kong Volsung og Odin hadde satt et sverd gjennom dette treet som kaltes Barnstokkr (barnestokken). Motivet er en parallell til kong Arthurs sverd, idet bare Sigmund, sønnen til kong Volsung, er sterk nok til å trekke sverdet ut av treet. 


Våre forfedre hadde et dynamisk syn på tilværelsen, og menneskets oppgave var å forholde seg til kreftene i verden.

320x480_voluspa_proximity__0x000000_45

Bestill Voluspå - Gudinnene og verdens fremtid her.


Knut Harris har bakgrunn som filolog og har lang erfaring innen studier av norrøn religion og det norrøne språket. Han har i en årrekke fortalt eventyr og myter og arbeidet som dukkespiller og forteller ved Arjuna Dukketeater på Hovedøya. Ved siden av gjendiktningen av Voluspå arbeider han for tiden med gjendikting av hele den eldre Edda til Engelsk. Han har også arbeidet som assistent for maleren og billedhuggeren Jørleif Uthaug, blant annet med utførelsen av altertavlen i messing og glassmosaikk i Vassenden kirke.

Marit Jerstad har arbeidet med studier og formidling av norrøn mytologi siden tidlig 70-tall. Fra 1980 har hun undervist i norrøn mytologi på Høgskolen i Oslo og Akershus, først for dramastudenter og siden 1995 som førsteamanuensis for fortellerstudenter. I over 40 år har hun vært instruktør på Arjuna Dukketeater på Hovedøya hvor de har dramatisert både eventyr og norrøn mytologi. Som profesjonell forteller med norrøn mytologi som spesialområde har hun gjestet en rekke internasjonale festivaler i Europa og USA. Hun holder Master klasser i fortellerkunst.


Kommentarer


Tilbake til blogg


Følg Happy Viking

facebook.pngtwitter.pngyoutube.png