Vikinger i Disneys tegneserier

Publisert 2014-05-09

Både vikinger og norrøn mytologi har nesten siden starten vært et tilbakevendende og ofte spenningsskapende element i tegneseriene om Donald Duck, Mikke Mus og de andre karakterene vi ukentlig og månedlig møter i utgivelser som Donald Duck & Co, Donald Pocket, og lignende. I de siste årene har viking-temaet fått økt oppmerksomhet fra de norske utgivernes side – trolig som direkte følge av fremveksten av et kreativt og livskraftig norsk Disneyskaper-team med Norges eneste profesjonelle Donald-tegner Arild Midthun (født 1964) i spissen. Siden 2007 har det med jevne mellomrom blitt utgitt norskproduserte fortellinger i DD & Co, og høsten 2008 vakte det stor oppmerksomhet i norske medier da den helnorske Donald-fortellingen "Odins ravn", skrevet av den norske serieforfatteren Terje Nordberg og tegnet av Midthun, ble utgitt i DD & Co 46/2008 med tilhørene forside.

Av Sigvald Grøsfjeld jr.

duck02 Senere har det i Norge også blitt utgitt flere bøker med vikinger og vikingtid som gjennomgangstema. Herunder spesialsatsingen Donald Duck i vikingenes fotspor (2010) som kombinerer utgivelsen av den legendariske amerikanske Donald-skaperen Carl Barks’ (1901–2000) klassiske fortellinger "Donald Duck og Gullhjelmen" og "Donald Duck på Grønland" med en beskrivelse av Osebergfunnet og en faglig omtale av vikingene og de skandinaviske samfunn i vikingtiden. Den faglige delen av boken er skrevet av arkeolog Knut Paasche (født 1964) og har et tydelig faglig utgangspunkt i arkeologien. Blant annet omtales Helge og Anne Stine Ingstads funn ved L'Anse aux Meadows i 1960. I boken belyses ellers stereotypiske trekk ved Disney-vikingene som hjelmer med horn og vikingskip med stripete seil. Paasche står også for kommentarsiden "Fantasi vs. fakta – feil og fakta rundt Carl Barks’ fortellinger" til slutt i boken. Utgiverne har tydeligvis sett et potensial i denne boken, for i 2013 utkom den også i en engelskspråklig utgave: Donald Duck in the Wake of the Vikings.

� pningsruten til Donald Duck og Gullhjelmen.

Julen 2010 fortsatte den moderne norske satsingen på feltet, nå med fokus på norrøn mytologi, i form av det norskproduserte juleheftet Donald med hammeren skrevet av komikeren Knut Nærum (født 1961) og Tormod Løkling (født 1964) og tegnet av Midthun. Og i september 2012 utkom den 516 sider tykke temapocketen Donald på vikingtokt som samler en lang rekke av vikingfortellingene fra Donald Pocket universet.

Med vår tids økende interesse for vikinger og vikingtid både i samfunnet generelt og i norske Disney-utgivelser spesielt, som bakteppe kan det være greit med en liten gjennomgang av hvordan vikinger og vikingtid har blitt presentert i Disney-tegneserier opp gjennom årene. Hovedvekten vil bli lagt på utgivelsene i ukebladet Donald Duck & Co. I henhold til Disney-tegneserie-databasen I.N.D.U.C.K.S. er en forside utgitt i Jugoslavia i 1936 den eldste Disney-utgivelsen med tilknytning til vikinger. Dette synes imidlertid å være en feiltolking av motivet som viser Donald Duck og Mikke Mus om bord i en liten seilbåt som riktignok har visse likhetstrekk med et vikingskip, men som helt mangler stereotypiske trekk ved Disney-vikingskip som dragehode og stripete seil. I stedet for loddrette striper er seilet utstyrt med et portrett av Mikke, og i stedet for dragehoder er forstavnen og bakstavnen utstyrt med mønstre. Dessuten er hverken Donald eller Mikke iført vikinghjelm. Et annet moment som også taler mot at denne forsiden er ment å være en vikingreferanse, er at vikinger og vikingskip ikke fremstår som et nærliggende tema på Balkan.

barks4 Carl Barks

De eldste sikre referansene til vikinger og vikingtid i Disney-tegneserier er således de to klassiske Barks-fortellingene som er gjengitt i Donald Duck i vikingenes fotspor.

Donald Duck på Grønland (1949)

Den eldste av disse er 32-sideren "Donald Duck på Grønland" fra 1949^[1]som første gang ble utgitt på norsk i 1952.^[2] I denne fortellingen tar Barks seg meget store friheter i det han lar Donald og guttene finne et innefrosset vikingskip i et isfjell utenfor Alaskas vestkyst (endret til Grønlands vestkyst i de skandinaviske oversettelsene) (s. 24, rute 2).

I Donald Duck i vikingenes fotspor forklares dette med at Barks valgte å legge handlingen til Alaska fordi det er det området i nord hvor lengdegraden harmonerer best i forhold til originalens Duckburg som ligger ved USAs vestkyst. Mens Grønland, av samme grunn, fremstår som et mer gjenkjennbart nordområde i de skandinaviske utgavene fordi Andeby her (i hvert fall på denne tiden) ble ansett å ligge et sted i Skandinavia. Denne forklaringen virker lite trolig. Barks er jo ellers kjent for å sende endene rundt om i hele verden, så hvorfor ikke også til Grønland? En mer sannsynlig forklaring er at Barks i dette tilfellet, har tatt mer hensyn til amerikanske leseres (mangelfulle) kunnskaper og forestillinger omkring geografiske og historiske forhold i nordområdene, enn til historiske og geografiske fakta. Dertil kommer at amerikanere flest nok forbinder inuitter (eskimoer) med Alaska snarere enn med Grønland. Noen referanse til vikinger i Alaska kan han i hvert fall umulig ha funnet i det vitenskapelige tidsskriftet National Geographic som han ellers benyttet seg flittig av.

duck05 Da fortellingen noen år senere ble utgitt i Skandinavia, hvor kunnskapene om vikingenes ferder mot vest var langt større, ble hele handlingen flyttet østover til Grønland – hvilket naturlig nok gir vikingskipsekvensen en helt annet historisk troverdighet enn i den amerikanske originalen. Dette er et sjeldent eksempel på at utgiveres redigering av en Barks-fortelling kan sies å representere en forbedring i forhold til originalen. Ellers er det å bemerke at de to hjelmene Donald og guttene finner ombord på vikingskipet (s. 24, rute 3)^[3] er utstyrt med henholdsvis horn og vinger og at akterenden av skipet har en uhistorisk utforming. Her har Barks antagelig latt seg inspirere av Hal Fosters (1892–1982) klassiske tegneserie Prince Valiant. At Barks har latt seg inspirere av denne serien fremgår i hvert fall klart i hans neste viking-relaterte fortelling – Donald Duck og Gullhjelmen fra 1952.

Nevøenes funn av et papirkart ombord i skipet er heller ikke historisk troverdig. Hele vikingskips-sekvensen ville fått en helt annen realisme dersom det hadde vist seg at skipet var en nyere replika som hadde havnet på avveier. Dette ville forklart alle de rare detaljene; som skipets uhistoriske posisjon i farvannet utenfor Alaska, de uhistoriske detaljene på skip og hjelmer, kjøttet som fortsatt kan spises og til sist funnet av papirkartet. Selv gullskjoldene ville fremstått som mer realistiske dersom det hadde vist seg at de bare var forgylte.

Donald Duck og gullhjelmen (1952)

Barks praktverk når det gjelder referanser til vikinger og vikingtid er utvilsomt den 32 sider lange klassikeren Donald Duck og gullhjelmen fra 1952^[4]som første gang ble utgitt på norsk i 1954.^[5]I motsetning til Donald Duck på Grønland er dette en gjennomført vikingfortelling som innledes med at Donald er ansatt som vakt ved Andeby Museum, der han blant annet har ansvar for tilsynet med et gammelt vikingskip presentert på skiltet som "Gammelt vikingskip – Denne gamle holken ble gravd opp i Sildeby i Norge, hvor den ble begravd av vikingene rundt år 920" (s. 1, rute 1).

Denne gang har Barks også vært langt grundigere med historiske detaljer. Vikingskipet er for eksempel basert på et bilde av Osebergskipet som han har funnet i en artikkel i National Geographic fra 1938.^[6] Etter å ha bortvist en nærgående besøkende som hadde sneket seg ombord i skipet, kikker Donald selv nærmere etter og finner et gammelt skinnkart skjult i skipets trevirke (s. 4, rute 8) som han tar med og viser til musemusdirektøren.^[7]Kartet avslører at en norsk viking, Olav Blåøy (Olaf the Blue)^[8] i år 900 førte skipet til Island og året etter videre vestover helt til kysten av Nord-Amerika, omtrent ved 59°N i Labrador på Canadas østkyst. Der begravde han en gullhjelm som bevis på at han hadde vært der (s. 5, rute 5–7).^[9] Interessant nok viser Barks til virkelig historie ved å la museumsdirektøren understreke at Olav Blåøys oppdagelse fant sted "mange år før Eirik Raude" (s. 5, rute 5).^[10]

Som følge av funnet hyller museumsdirektøren Donald for å ha funnet "bevis for hvem som oppdaget Amerika", men før museet får noen som helst glede av funnet tropper den bortviste mannen, som viser seg å være Stein Blåøy (Azure Blue) en angivelig ættling etter Olav Blåøy og en sleip advokat, Advokat Skarp (Lawyer Sharky), opp på direktørens kontor og overtar kartet med grunnlag i et gammelt lovverk. Det fremgår ellers at Stein Blåøy hadde skaffet seg kunnskaper om både Olav Blåøy, kartet og gullhjelmen gjennom å oversette gamle fortellinger i Norge (Barks benytter termen "tales" ikke "sagas"). (s. 5–7).

Ved hjelp av kartet starter Stein Blåøy og advokat Skarp jakten på den nedgravde gullhjelmen, som sammen med kartet vil gjøre Blåøy til eier av Nord-Amerika. For å forhindre dette tar Donald, nevøene og museumsdirektøren opp jakten på de to skurkene. Etter en spennende og dramatisk jakt finner Donald og guttene hjelmen skjult i en varde ved Labradors østkyst (s. 21, rute 8). Hjelmen er utstyrt med vinger og er således i sin form arkaisk selv for en vikingtidshjelm. Historiske hjelmer med vinger kjennes fra antikkens gresk-romerske verden, mens hornhjelmer kjennes bra bronsealderfunn. Ettersom Olav Blåøys hjelm er av gull må man regne med at den har hatt en kultisk betydning der vingene ikke har vært til ulempe som på en krigshjelm. Man kan også, på bakgrunn av det arkaiske utseendet, tenke seg at det er tale om en langt eldre hjelm som Olav Blåøy på et tidspunkt har tatt som plyndringsgods.

Når det gjelder hjelmens design antar man at Barks har latt seg inspirere av Prince Valiant eller kanskje helst Richard Wagners (1813–1883) opera "Die Walküre" der liknende hjelmer forekommer. Barks’ gullhjelm har i hvert fall en viktig felles egenskap med Nibelungens ring i Vølsungesagnet som "Die Walküre" er basert på, nemlig dens nærmest magiske påvirkningskraft på vedkommende som bærer den.

Donald Duck og Gullhjelmen er definitivt en av Barks' aller største klassikere. I 2006 ble den til og med inkludert i den danske kulturkanon som eneste ikke-danske innslag av totalt 108 utvalgte kunstverk. Det har også blitt laget to oppfølgere til den, først den danske fortellingen "Gensyn med den gyldne hjelm"^[11]fra 1989, skrevet og tegnet av de danske ungdommene Jesper Lund Madsen (født 1974) og Theis Christiansen (født 1974). Langt mer kjent er Don Rosas (født 1951) oppfølger "Columbuskartene" fra 1995.^[12]

Gudemysteriet (1961)

Den tredje og siste fortellingen der Barks tok utgangspunkt i vikingtiden er 14-sideren "Gudemysteriet" fra 1961^[13] som første gang ble utgitt på norsk i 1954.^[14] Her demystifiserer Barks både de norrøne og de antikke greske og romerske gudene ved å fremstille disse som innbyggere på et løpsk himmellegeme, kalt Vallhall, som følger en bane som med lang tids mellomrom bringer den svært nær jorden.

I 1965 dukker den første italiensk-produserte fortellingen, "Topolino e la spedizione vichinga" opp.^[15]Denne Mikke Mus fortellingen har dessverre aldri blitt utgitt i Skandinavia, mest sannsynligvis fordi Donald Pocket, der denne ville hørt naturlig hjemme, ikke dukket opp i Skandinavia før i 1968.

Paul Murry

De som videreførte arbeidet med å produsere viking-relaterte fortellinger for det amerikanske og derigjennom også for det skandinaviske markedet var Mikke Mus tegneren Paul Murry (1911–1989) og hans svenskættede forfatterkompanjong Carl Fallberg (1915–1996) som i I.N.D.U.C.K.S. er kreditert som forfatter av de to første av Murrys tre viking-relaterte fortellinger.

Supersverdet og vikingene (1968)

Den første Murry-fortellingen som inkluderer vikinger er 21-sideren "Supersverdet og vikingene" fra 1968^[16]med første utgivelse på norsk samme år.^[17] Den er, i henhold til I.N.D.U.C.K.S., den første ikke-italienske fortellingen der selve handlingen foregår i vikingtiden. Tematisk hører den hjemme i en gruppe Murry-fortellinger der Mikke og Langbein har dratt tilbake i tiden "ved hjelp av en fantastisk tidsmaskin"^[18] (s. 1, rute 1).

duck07 Vi møter Mikke Mus og Langbein som smeder i en landsby i "det gamle England"^[19] Brått blir byen angrepet av en liten gruppe vikinger under ledelse av høvdingen Røde Gorm (Veric the Red).^[20]Byens innbyggere flykter i panikk fra angriperne. I en innskutt kommentar forklares innbyggerens frykt med at "The dreaded vikings were the fiercest sea-raiders in all history!" (s. 3, rute 1). Uheldigvis blir en prinsesse, i Minnis skikkelse, tatt til fange av vikingene, med den følge at Mikke og Langbein må følge etter for å redde henne.

De vikingene vi møter i denne fortellingen er omtrent så klisjeaktige som man får det i Disney-serier. Her er det stripete seilet på plass på vikingenes skip, og Gorm selv er en svær og brutal skjeggete bølle iført hornprydet hjelm (vikingskurkene i senere Murry-fortellinger er for øvrig bare marginalt ulike Gorm i hele deres utseende). Et både interessant og hederlig unntak fra alle disse klisjeene er at ingen av Gorms menn bærer hornprydede hjelmer. Det meste av fortellingens handling foregår for øvrig i vikingenes leir. Her fremstår vikingene som festglade storetere som sover tungt på morgenkvisten etter en heftig natts festing, noe som gjør det lettere for Mikke og Langbein å redde prinsessen.

Sagaen om vikingstenen (1971)

Den neste Murry-fortellingen som inkluderer vikinger eller vikingreferanser er 24-sideren "Sagaen om vikingstenen" fra 1971^[21] som første gang ble utgitt på norsk i 1973.^[22] Allerede i den norske tittelen er det en detalj som det er verdt å merke seg – for anledningen omtales fortellingen som en saga – en tydelig referanse til de gamle norrøne beretningene om vikingene. I henhold til I.N.D.U.C.K.S. er det kun i Norge denne vrien er benyttet, noe som kan indikere at sammenhengen mellom vikinger og sagaer er langt mer rotfestet her enn ellers i Europa og resten av verden.

Fortellingen innledes med at vi møter Langbein som nattevakt på et museum (selv om det ikke fremgår eksplisitt, synes å være tale om et arkeologisk museum). Etter en uke i jobben blir den såkalte "vikingsteinen", en gammel runestein, stjålet fra muséets samling mens Langbein er uheldig og sover på jobb (s. 2, rute 2–4). Da museumsdirektør Skjalg Helle Ristning (Dr. Artifact)^[23] dukker opp får vi vite at Steinen som er ukomplett, skal ha blitt etterlatt i Nord-Amerika av vikinger som måtte søke ly ved Nord-Amerikas kyst da de ble rammet av storm. Direktøren understreker videre at steinens store verdi ligger i at den er et bevis på at vikingene kom til Amerika århundrer før Columbus (s. 2–3).

Etter hvert viser det seg at tyven er museumsdirektørens fetter Bottolf (Cedric)^[24] som av utseende er slående lik den tidligere omtalte vikingen Røde Gorm i "Supersverdet og vikingene", særlig slående er likheten når Bottolf freaker ut og ifører seg en komplett vikingdrakt – inkludert den klassiske vikinghjelmen med horn (s. 8, rute 5). Etter hvert blir både museumsdirektøren, Mikke og Langbein kidnappet av Bottolf og en medsammensvoren. Museumsdirektøren for å bidra til å oversette inskripsjonen på steinen, Mikke og Langbein fordi de oppfattes som trussel mot kidnappernes planer. Bottolf fremstår som en fullkommen viking-karikatur ved at han benytter et sverd i stedet for moderne skytevåpen når han truer de kidnappede.

Det viser seg at Bottolf har funnet den andre halvdelen av runesteinen, og at den komplette innskriften viser veien til en skjult vikingskatt. Denne ble skjult da vikingene gikk i land ved Nord-Amerikas kyst, av en viking ved navn Svein Buskeskjegg (Sven Bushbeard)^[25] (s. 9, rut 3–4). Navnet Svein Buskeskjegg er en tydelig referanse til den mektige danske vikingtids-kongen Svein Tjugeskjegg (ca. 960–1014) som utenom Danmark også en tid hadde overherredømme i Norge, og en kort tid var konge over England.

På et tidspunkt får vi en ekstra referanse til vikingenes kultur, idet Bottolf, for å få broren til å samarbeide bedre, avgir et Brage-løfte^[26]("viking’s promise" i originalen) på at han, når de har funnet skatten, skal plukke opp igjen Mikke og Langbein som han nettopp har satt av på et øde sted. Han holder imidlertid fingrene i lygekors bak på ryggen for å markere at dette ikke er oppriktig ment (s. 10, rute 7).

Som alle Mikke Mus fortellinger ender også denne godt. Mikke og Langbein lykkes både med å lokalisere stedet der skatten befinner seg før skurkene dukker opp, samt til slutt å sette disse ut av spill. Skatten viser seg, i likhet med gullhjelmen i Carl Barks’ klassiker fra 1952, å være skjult i en gammel varde (s. 19, rute (2–3).^[27] Etter at skurkene er satt ut av spill lover museumsdirektøren at skatten skal plasseres på muséet slik at alle skal få glede av den.

I dette tilfellet er det på sin plass å fremheve at den norske oversetteren, Vivi Aagaard (1918–1992),^[28]har gjort en på alle måter utmerket jobb idet hun på en yppelig måte har funnet plass til termer som "runestein", "saga" og "Brage-løfte" der det i originalen benyttes vage begreper som "viking stone", "legend" og "viking’s promise".

Gullhjelmen (1972)

Den tredje og siste Murry-fortellingen som inkluderer vikingreferanser er "Gullhjelmen" fra 1972^[29] som første gang ble utgitt på norsk i 1974.^[30] Allerede gjennom tittelen aner vi at her ligger en smule inspirasjon fra Barks til grunn.

Fortellingen starter på en Nord-Amerikansk strand. Mens Mikke og Langbein graver etter muslinger kommer et lite vikingskip seilende inn til stranden styrt av en mann i vikingdrakt (s. 1, rute 1). De vanlige klisjeene – stripete seil og hjelm med horn er på plass. Utover dette bærer mannen briller, noe som gir ham et visst anakronistisk preg. Den vikingkledde mannen presenterer seg etter hvert som professor Marius Sigurdsson (Olif von Jacobsen).^[31] Han jubler over å ha lykkes i å krysse Nord-Atlanteren alene i åpen båt. Med dette mener han å ha bevist den historiske troverdigheten til en saga (I motsetning til "Sagaen om vikingstenen" benyttes ordet saga denne gang også i originalen!) som beretter om hans berømte stamfar Hårek Sigurdsson (Yorik Jacobsen). I henhold professorens kilder seilte stamfaren via Island til Nord-Amerika i år 971 for å hente en båtlast med druer (antagelig en referanse til Vinland) (s. 2, rute 3–5). Her ser vi at forfatteren, i likhet med Barks, tar seg kronologiske friheter ettersom vikingene i virkeligheten ikke kom til Nord-Amerika før ca. år 1000. Professoren forteller videre at Hårek, for å oppnå størst mulig lastekapasitet, gjemte en stor skatt på Island før han seilte videre. Dette er visstnok første gang Island nevnes i Donald Duck & Co, og antagelig også den første Disney-fortellingen overhodet hvor dette har skjedd.

Med utgangspunkt i opplysinger fra sagaen om Hårek Sigurdsson, begynner professoren å grave på stranden like ved en fugleliknende klippe, og snart finner han en gammel steintavle der det er risset inn et kart (s. 3, rute 5–6). Etter funnet av kartet gjør professoren seg klar til seile til Island for å lete etter Håreks skatt. Men så dukker professorens fetter Gorm Olufson (Grimey Gritsen)^[32] opp – også han i eget vikingskip, og også han utkledd som viking (og helt tydelig modellert etter skurken Bottolf i "Sagaen om vikingstenen"). En interessant detalj er at seilet på Olufsons skip ikke er stripete, men i stedet er utstyrt med et andreaskors (s 4, rute 1). I denne fortellingen gjennomføres med andre ord ikke klisjeen med stripete seil helt ut. Vi får vite at Gorm Olufson er ute etter skatten for egen vinnings skyld.

Mens Gorm er på jakt etter dem på land, lurer professoren, Mikke og Langbein seg oppi professorens skip og setter kurs østover mot Island. I den første ruten som viser Islands kyst (s. 7, rute 1.) ser vi en rekke rykende vulkaner i bakgrunnen så også her er klisjefaktoren på plass. På et tidspunkt omtaler professoren sin rival, Gorm, som "den frekke Gormen Lange" (s. 7, rute 5.), et morsomt ordspill, fra den norske oversetterens side, med referanse til Ormen Lange, den norske kongen Olav Tryggvasons legendariske flaggskip i slaget ved Svolder (ca. år 1000).

Etter hvert får vi vite at inkludert i skatten som både professoren og Gorm er på jakt etter, er en verdifull hjelm av gull som attpåtil er bevoktet av en drage. Men først må de finne og tyde en runeinnskrift som Hårek, i henhold til sagaen, har etterlatt seg på veggen i den såkalte Drakehulen. Mikke forklarer for Langbein at "Runer var noe de gamle vikingene risset … som oftest var det forbundet med besvergelse og trolldom." (s. 12, rute 7.) Senere tar de seg inn i Drakehulen der de først finner runeinnskriften på huleveggen. Den viser seg å være en advarsel mot å gå videre inn i hulen. Like etter finner de en liten haug med gamle viking-gjenstander bestående av skjold, hjelmer og våpen. På et av skjoldene finner professoren stamfarens våpenmerke – noe han anser som nok et bevis på sagaens historiske troverdighet (s. 18, rute 5–6). Innerst i grotten finner de også et horn, også det med runeinnskrift. Denne forteller at den som vil finne gullhjelmen må våge å blåse i hornet (s. 21, rute 8). Den eneste som våger å gjøre dette er Mikke. Han blåser i hornet av sine lungers fulle kraft, og like etter dukker en diger drage opp fra en stor malstrøm som befinner seg midt i den innerste delen av grotten (s. 22, rute 5). På hodet har dragen gullhjelmen (som likner en mindre og mer kompakt versjon av Barks’ gullhjelm), som den deretter overrekker til Mikke som blåste i hornet. På hjelmen finner de ytterligere en innskrift som forteller at finneren har bestått Håreks modighetsprøve og dermed fortjener å beholde hjelmen. Det hele ender med at professoren og hans rival Gorm bestemmer seg for å at hjelmen skal stilles ut på et museum.

[1] Opprinnelig utgitt i One Shots #256 med tittelen "Luck of the North" (1949).

[2] Den første norske utgivelsen var i Walt Disney's spesialhefte 1/1952.

[3] Disse er feilaktig gullfarget i nyere norske utgaver av historien. I den originale amerikanske utgaven er de jernfarget hvilket også harmonerer med teksten der hjelmene kun omtales som gamle, mens gjenstander av gull ikke nevnes ikke før i forbindelse med omtalen av gullskjoldene i påfølgende rute.

[4] Opprinnelig utgitt i One Shots #408 med tittelen "The Golden Helmet" (1952).

[5] Den første norske utgivelsen var i Walt Disney's spesialhefte 9/1954.

[6] Donald Duck i vikingenes fotspor (2010), s. 50.

[7] Museumskurator ville kanskje vært en mer nøyaktig oversettelse av originalens "curator"?

[8] Det gis ingen forklaring på hvordan Barks eventuelt har sett for seg at Olav har fått tilnavnet det blå. Men man kan vel se for seg at han har gått i blått tøy, kanskje importgods eller plyndringsgods fra sørligere trakter i Europa.

[9] Navnet, Olaf the Blue, er et ordspill på navnet Eric the Red (Eirik Raude). I henhold til Don Rosa har Barks, etter alt å dømme, valgt fornavnet Olaf fordi det er det mest kjente viking-navnet i A. Kan hende en følge av kristningskongene Olav Tryggvasons og Olav den helliges senere popularitet. Dessuten var det også flere sentrale Olav'er som Olav Kvite og Olav Kvåran blant vikingkongene i Irland.

[10] Eirik Raude kom riktignok aldri lenger vest enn til Grønland. I sagaene er det hans sønn leiksson som krediteres som den første av nordboerne som satte sin fot i Nord-Amerika, ca. år 1000. Her har det nok vært viktigere for Barks å få nevnt Eric the Red som en parallell til Olav the Blue, enn å være helt historisk korrekt.

[11] Denne 23 sider lange historien er kun utgitt en eneste gang, som bilag til det danske ukebladet Anders And & Co 42/1989.

[12] Den består av 24 sider og dens originale tittel er "The Lost Charts of Columbus".

[13] Opprinnelig utgitt i Uncle Scrooge #34 med tittelen "Mythtic Mystery" (1961).

[14] Den første norske utgivelsen var i Donald Duck & Co 29/1962.

[15] Første gang utgitt i Topolino (libretto) #501 (1965). Historien består av 30 sider i pocket-format 3-tier). Manusarbeid av Abramo (1931–2013) og Giampaolo Barosso (født 1937) og tegnet av Luciano Capitanio (1934–1969).

[16] Opprinnelig utgitt i Mickey Mouse #116 med tittelen " The Viking Raiders" (1968).

[17] Den første norske utgivelsen var i Donald Duck & Co 41–43/1968.

[18] Selve tidsmaskinen og tidsreisene får vi aldri se noe til i disse historiene. Så det handler mest om en lettvint måte å plassere Mikke og Langbein i andre tidsepoker på en troverdig ramme.

[19] I originalen benyttes termen "medieval England". Det gjenspeiler at middelalderen i europeisk målestokk går atskillig lenger tilbake enn nordisk middelalder, slik at mens vikingtid i Nordennes som den siste delen av jernalderen, regnes samme periode som en del av middelalderen lenger sør i Europa.

[20] Navnet Veric lyder ikke særlig norrønt, men kan være et ordspill på Eric som i "Eric the Red" (=Eirik Raude). Navnet Gorm i den norske oversettelsen lyder dansk (jfr. kong Gorm den gamle (død ca. 958) som regnes som grunnlegger av det danske riket), og kan være et direkte lån fra Sonja Rindoms (1904–2004) danske oersettelse.

[21] Opprinnelig utgitt i Walt Disney's Comics and Stories #370–372 med tittelen "The Viking Stone Mystery" (1971).

[22] Den første norske utgivelsen var i Donald Duck & Co 31–33/1973.

[23] Direktørens norske navn Skjalg er interessant fordi det vitner om at oversetteren har kjent til vikingtidens mektigste rogalending, hersen Erling Skjalgsson på Sola utenfor Stavanger (død 1028). Hans norske etternavn Helle Ristning kan vel best forstås dithen at oversetteren har tatt for gitt at han av profesjon er arkeolog. Helleristninger som sådan var jo et tilbakelagt fenomen lenge før vikingtiden.

[24] Navnet Cedric er trolig inspirert av Walter Scotts roman Ivanhoe fra 1819 der navnet bæres av en saxisk hersker. Navnet har ellers en merkbar likhet med Veric – Røde Gorms originale navn i "Supersverdet og vikingene".

[25] I orginalen knyttes beretningen om Sven Bushbeard til en legende, mens den norske oversetteren benytter termen saga.

[26] Et høytidelig løfte om å utføre et storverk, gitt idet en tømte en skål (bragebeger) til ære for guden Brage som var sønn av Odin og gud for veltalenhet og skaldskap.

[27] Denne idéen kan manusforfatter Carl Fallberg neppe ha lånt av noen annen enn sin navnebror Carl Barks.

[28] Vivi Aagard er ellers mest kjent for sin kontroversielle oversettelse av Carl Barks’ klassiker "Eggemysteriet" ("Lost in the Andes") der hun lot firkantfolket på Gufseplassen dypt inne i Andesfjellene, snakke nynorsk.

[29] Opprinnelig utgitt i Walt Disney's Comics and Stories #377–379 med tittelen "The Golden Helmet" (1971).

[30] Den første norske utgivelsen var i Donald Duck & Co 7-9/1974.

[31] Navnet Olif von Jacobsen som brukes i originalen tyder på at forfatteren nok har skjønt lite av Nord-europeiske navneskikker. Von (tysk : fra) skal alltid vise til et sted ikke til et patronym. Fornavnet Olif er antagelig bare et ordspill på det norrøne navnet Olaf.

[32] I originalen omtales Grimey Gritsen som associate (dvs. forretingspartner), ikke som cousin.

Kommentarer

Tilbake til blogg